Jeg husker ikke hvem som sa disse ordene til meg, men de endret tankegangen min. Og dermed litt av livet mitt. Til det bedre! For du kan ikke være lykkelig hele tiden.

Lykke er en følelse og ikke en tilstand. Husk det. Da forsvinner litt av lykkepresset.

Kroppen kan ikke være lykkelig hele tiden.

Kroppen er ikke skapt for å være lykkelig hele tiden. What goes up, must come down. Når vi har vært lykkelige en stund, skjer det noe i hodet og vi får en liten nedtur. Hvis du er euforisk døgnet rundt, er det noe galt med deg. I det minste hvis du har små barn. Eller du går på noe. Som jeg ikke går på.

Vi trenger kontrastene!

Dagen, døgnet, livet, rommer mye mer enn kritthvite smil. Heldigvis. For da blir lykkestundene ekstra sterke. Da oppleves de som ekte, virkelige, satt pris på. Det andre kommer som en kontrast. Vi trenger både mørket og lyset. Gleden og raseriet. Oppgittheten og entusiasmen. Surheten og blidheten. Melankolien og euforien. Når jeg har barna rundt meg hele tiden, blir jeg sliten og lei. Lykkestundene kommer sjelden. Jeg tar dem for gitt, blir nærsynt, halvblind. Når jeg er borte fra dem en stund derimot, kommer lykkefølelsen når jeg ser dem igjen. Jeg får det store perspektivet. Ser hvor skjønne de er. Setter pris på dem. Kjenner på lykke.

Støtt dem i at det er greit å ikke ha det bra hele tiden.

I dagens samfunn er vi voldsomt opptatt av at barna skal ha det BRA! Vi vil ikke ha noe sutring. Vi vil ikke se dem triste. Da må vi ordne opp med en gang. Snakke med læreren, ordne opp mellom henne og bestisen, sørge for at han blir bedre i fotball. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Alt er så mye hyggeligere når barna er glade og tilfredse enn når de er sinte og lei seg. Samtidig vet jeg et sted, innerst inne, at det er viktig at de får komme ut med alle følelser. At de vokser på ubehag. Når jeg tenker på de kjipeste stundene i livet mitt, ville jeg ikke vært dem foruten. Ikke nå. For jeg vet at det er det jeg har lært av. Det jeg har vokst på. Som menneske. Og det er det som gjør at jeg er ekstra takknemlig for alt det fine jeg har i livet mitt nå. Så la barna være ulykkelige også. Oppi all lykken. Støtt dem i at det er greit å ikke ha det bra hele tiden. Så kanskje de lettere tåler lykkepresset når de blir større.

Lykkestunden varer aldri evig.

Det er fint og flott at folk deler lykkestundene sine på Facebook. La folk få legge ut bilder av smilende barn i sanden og solbrune ektemenn med hjerter i øynene. Bare husk at virkeligheten er mer enn dette. I neste øyeblikk kaster ungen sand på kameraet, og mor eksploderer. Eller hjerteøynene til far forsvinner i det han får is over hele shortsen. De fanget en lykkestund, og i neste øyeblikk var den borte. For lykken lar seg gripe, men den liker ikke å bli holdt fast.